Stoffer er en utmerket måte å bevare sivilisasjonen på, og strikking, som et folkehåndverk, kan spores tilbake til antikken. Bibelen nevner veving mer enn én gang. Da Jesus ble spikret til korset, bar han en sømløs strikket kappe, noe som indikerer at det fantes sømløse klær for to tusen år siden.
Sjarmen med strikking ligger ikke bare i de mange mytene og legendene rundt det, men også i dens tilgjengelige og populære appell. Historiene om strikking er fascinerende. For eksempel brukte spanske kirkemedlemmer på Isle of Faire i Skottland, ombord på den spanske Armada (flåten sendt av kong Filip II av Spania for å erobre England i 1588), lokale plantefarger for å farge ull og strikke den, og skapte Fair Isle-mønsteret (Figur 1-1), som fortsatt er mye brukt i dag. Aran-mønsteret har derimot en historie på tusenvis av år; for to tusen år siden hadde fiskere i Galilea på seg Aran-mønstrede strikkeluer.
Den utbredte populariteten til strikking gjenspeiler dens rolle som et ekte folkehåndverk i formidlingen. Dette håndverket bruker verktøy som spenner fra enkle pinner, tregjenstander, bein og til og med lange, harde piggsvinspenner.
De tidligste strikkede stoffene ble laget ved hjelp av lappe- eller syteknikker, med en kort ullstreng tredd gjennom hver løkke. Denne teknikken dukket først opp i steinalderen i Sveits og har gått i arv til i dag, fra enkle stoffer til de skandinaviske vinterhanskene med enfinger (tommelen er atskilt, og de andre fire fingrene er satt sammen; lokalt kjent som omslagshansker (Figur 1-2)). Det sies at det beste garnet for å veve disse hanskene skal ha svært lange fibre og spunnes individuelt, slik at det resulterende garnet kan tvinnes og pakkes uten tydelige knuter. Omslagshansker er komplekse og tidkrevende, men de er veldig varme, komfortable og slitesterke. Hvis du ser nøye etter, kan du se at en enkelt tråd går gjennom hver løkke og trekkes stramt.

